Jeg er ikke særlig fan av planer. Planer gjør to ting. Enten blir de historier vi forteller oss selv om hvordan vi kontrollerte hendelsene og resultatene i livene våre – den typen plan kan hjelpe oss med å se kulere, smartere eller tøffere ut enn vi egentlig er – eller så kan de begrense oss sterkt. Å klamre seg til dem hjelper ikke fordi vi ikke kan forutsi fremtiden. Jeg tror på å være åpen og nysgjerrig – å ha et kart og en kompass, men ingen fast rute.

Som tenåring syntes jeg at bilderedaktører hadde den kuleste jobben i verden, med å sende bilder hjem fra nyheter, naturkatastrofer, krig og sportsbegivenheter. Det var slik resten av oss fikk se verden. Drømmen var så sterk at den overskygget alt annet. Jeg sluttet på videregående skole og begynte å fotografere på heltid. Jeg hang rundt på de store avisredaksjonene som en kontorsmaskot. Etter hvert klarte jeg å selge bilder fra ulykkessteder der jeg hadde vært først på stedet, eller hockeykamper der jeg stod på rett sted. På den tiden var jeg også interessert i Nord-Amerika og ønsket å prøve om jeg kunne forsørge meg som fotograf der. Dette var før internett, og det føltes som om kameraet mitt kunne ta meg hvor som helst.

Så jeg flyttet til Los Angeles, men endte opp i New York etter noen måneder, der jeg bodde i fem år. Det var en fantastisk tid. Da kjæresten min og jeg ventet barn, bestemte vi oss for å flytte tilbake til Sverige og prioritere familien fremfor reising. Jeg fikk jobb som bildesjef i Expressen. Men timingen var dårlig. Tiden min som sjef ble preget av nedskjæringer, og min rolle førte til at jeg havnet mellom ledelsen og mine gamle venner, mennesker jeg hadde jobbet med i årevis. Noen ganger måtte jeg løpe to ganger om dagen bare for å svette ut angsten. Til slutt nådde jeg et vendepunkt. Jeg følte at hvis jeg ble lenger, ville jeg bli en av “de der” sjefene som bare klamrer seg til jobben fordi de ikke tør å slutte.

Jeg sa opp, og begynte å hjelpe selskaper med deres medieeksponering som PR-konsulent. Sammen med tre venner bygde vi opp Wenderfalck, et PR-byrå med fokus på markedsføring og kommunikasjon. Vi klarte å vokse raskt. Innen noen få år hadde vi tjue ansatte og kontor i toppen av en skyskraper med fine utmerkelser og diplomer på veggene. Jeg hadde blitt sjef igjen. Etter seks år forsto jeg at jeg ikke trivdes.

Jeg har alltid hatt medfølelse for folk som bare følger pengene, nå var jeg en av dem, så jeg forlot selskapet jeg hadde grunnlagt.

Siden den gang har jeg vært enkeltmannsforetak. Jeg sier ofte til andre at små organisasjoner er fremtiden, og den minste, mest smidige organisasjonen du kan forestille deg er enkeltmannsforetaket.

Jeg er overbevist om at den eneste måten å føle ekte trygghet i livet er ved å ha tro på ens egen evne. Du må bygge selvtillit for å kunne ta sjanser. Gjennom hele livet har jeg hatt en følelse av at jeg, på en eller annen måte, vil kunne håndtere hvilken som helst situasjon jeg havner i. Så mitt favorittspørsmål er ganske enkelt:

Hvorfor ikke?